1. ''The person you like and why you like them''

''Err hurr, det er du som er Oliver, ikke sant?''

Hjernen koblet litt ut, da jeg snudde meg og plutselig kikket fyren i øynene. En kollega jeg aldri hadde delt et skift med, selv om vi begge hadde jobbet på kinoen i snart to måneder. En veldig, veldig søt kollega. Ikke skulle-ønske-han-la-merke-til-meg-søt, men den mer kaotiske han-skal-jeg-faen-meg-dra-med-meg-på-café-søt.

Jeg er så heldig, for i stedet for å bruke dette innlegget til å pusle over hvordan ting kunne vært dersom jeg tok steget, så kan jeg heller fortelle om hvordan jeg faktisk fikk Oliver på kroken. Og hvor fantastisk det er, syv uker etter at vi fant ut at følelsesstormen var gjensidig etter en småtåkete filmkveld.
 For jeg følte meg som en 14-åring etter første kopp kaffe. Det var blikket hans. Smilet hans. Latteren hans. De vittige kommentarene. De tørre vitsene. Selvironien. Hvordan øyebrynene hans løftet seg når han tenkte over hva han skulle si. Hele den sulamitten som gjør deg til en møteplage når vennegjengen tar en pils på fredagskvelden. Du klarer nemlig ikke å slutte å snakke om sommerfuglene i magen eller den snikende kaldsvetten hver gang du tror at du ser fyren på gata. Øynene dine er tomme som juicekartonger klare for resirkulering fra sekundet du våkner om morgenen og til sekundet du klarer å sovne. Shit. Det var ikke hjerteflimmer som holdt meg våken den kvelden, men en brå forelskelse. Jeg hadde alt rukket å bli kjempefan av en gutt jeg knapt kjente, og jeg hadde ikke engang peiling på om han ofret meg en tanke.

Det var ikke for å sky unna gamle verdier at jeg tok det første steget via Facebook, being a girl and all. Det finnes heldigvis en personlig melding-funksjon for oss som ikke er fullt så vågale, likevel. Når du har trykket ''send'' kommer tvilen som ikke var der for fem minutter siden. ''Tenk om han dater noen andre?'' - ''Kanskje han egentlig hater meg?'' - ''Kan jeg angre nå?'' - ''Det har gått en halvtime nå. SVAR DA!''

I senere tid har han fortalt meg at meldingen min fikk han til å stoppe midt i en setning med kameratene på Skype. ''Kaffe.. eller noe? Hva mener hun med kaffe eller noe? Og at hun ikke biter så veldig hardt?'' Ja, jeg komponerte en litt småfreidig melding fordi jeg er litt sånn, og håpet og trodde at han også var litt sånn. Litt sånn smågal som tross alt får folk til å stoppe midt i en setning av mild panikkangst. Turbulent setningsoppbygging med altfor stor tolkningsfrihet. Klart fyren ble satt ut av spill. Men uansett. Han gikk med på å møte meg på Café-m et par dager senere for kaffe og usukret Earl Grey. Vi gikk deretter for å se hvilke filmer Brygga viste, men var for tidlig ute for Real Steel. Dermed ble det gjort en ny avtale på den uformelle og høyst naturlige måten. Kino i slutten av uka.

At han frivillig lot seg hakke opp og puttes i fryseren..uhm, jeg mener, at han ikke sprang avgårde skrikende da jeg kysset han på den tredje daten gjorde det umulige litt mindre, vel, umulig. Det lettet på stemningen at han kysset meg tilbake, også.

And there you have it.

Nyttårsaften hos Helle, pre-drunk

(foreløpig det eneste bildet av oss to sammen)

Nå bør jeg egentlig skrive litt på skoleoppgaven. Sjalabais!

naked as you knew I'd be.

Ughh. Virusskanningen tar sin tid.

Jeg ble, mildt sagt, overrasket over værskiftet da Oliver og jeg omsider hinket hjemover klokka tre i morges. Pøsregn uten noen ende fra vi begynte å gå og til vi nådde hybelen min klokka fire. Noen timer i forveien hadde vi stått på snøbelagt grunnlag i hagen og kikket på raketter. Det var ingen på festen som mistet fingrene eller synet, og det er muligens fordi vertens foreldre dukket opp ved midnatt for å overvære oppskytingen og samtidig ønske godt nyttår. Et par slappe håndtrykk og halvhjerta klemmer senere hadde det plutselig vært 2012 i ti minutter. Resten av kvelden er litt.. tåkete.

Godt nyttår, ja. Herregud så sliten jeg er. Feiret ei venninnes 20-årsdag i Larvik på fredag. Rakk å bli passe full der, også. Deretter var det altså hjem til Tønsberg med buss lørdag formiddag, noen timers sosing foran tv og pc og så rett på nyttårsfest med dresskledd kjæreste og ny kjole fra Cubus.
I motsetning til nyttårsaften 2008 så unngikk jeg å ødelegge diverse knapper og glidelåser i år. Vi lekte derimot en drikkelek hvor jeg insisterte på at alle måtte gjøre nazisalutt før de drakk. Og det var bare to timer inn i festen.
 Ting toppet seg likevel med Singstar i kjelleren og Daniels flotte lasso laget av ledningen til et headset. Han knuste en glassnisse ved å kaste nevnte lasso spaghetti-western-style mens han tråkket febrilsk på en treningssykkel. Til hans forsvar så var ikke glassnissen særlig solid. Eller spesielt fin.

Alt i alt var begynnelsen på 2012 veldig våt. Her er noen nyttårsforsetter, sånn for the heck of it:

- Slutte å utsette tannlegen

- Mer fokus på studiene

- Skrive og tegne mer

- Bruke mindre penger på tull

Og da er det bare å gå igang med å ikke nå målene mine.

Godt nyttår!

I 22:30-tiden i går kveld ringte en litt oppglødd storesøster og lurte på om jeg ville være med på byen.
Tja, hvorfor ikke. Folk flest holder seg vel hjemme med kjærester og familie lille julaften?

Jo, de gjør det. Det jeg hadde glemt var at pratesyke ungkarer jo er en kategori for seg selv. Uavhengig av anledning og omgivelser flokker de seg rundt bardisken i håp om å få blikkontakt. Blikkontakten behøver forresten ikke å være inviterende på noen måte. Nei, den oppstår som regel når du baner deg vei til toalettet og er så uheldig å kikke i retning 30-åring med sleik og v-hals ned til midjen. Han ser at du ser at han ser. Og da er det gjort. Da sirkler han seg galant inn til båsen du sitter i, presenterer seg og begynner å snakke om hvordan han jukset på legestudiet i Ungarn.

Han kunne fortelle at han var turnuslege og opprinnelig fra Hellas. Etterbarberingsvannet lå tett som en rustning under den beige frakken hans. Det rev i nesen mens den monotone stemmen knivet med bakgrunnsmusikken om oppmerksomheten din.
 Det var ikke vanskelig å ignorere han i starten. Søsters kjæreste var nemlig målskiven for de første tjue minuttene av monologen hans. Selv sank jeg lenger og lenger ned i glasset i et innstendig håp om at han skulle bli ferdig med ølen sin og si takk for seg. Men nei, det var da han ville slå seg ned på bordet vårt at et non-verbalt ''fuck off'' ikke lenger var nok. Godt var det at vi strengt tatt ikke hadde tenkt til å være der resten av kvelden. Fram med jakker og skjerf, vi må videre. ''Hvor skal dere?'' - ''Vet ikke ennå (og vi kommer aldri til å fortelle deg det).''

Han fulgte ikke etter, men det hadde ikke utgjort noen stor forskjell med tanke på hva som kom til å skje videre.
Tror du ikke Lauritz snart var stappet full av særinger i alle aldre og fasonger? Ramona ble kontinuerlig forsøkt sjekket opp av en 50-åring med mafiafjes, og jeg ble stuck med en bitter fyr som hatet barn (spesielt søsterens datter). Han var dog sjenerøs med gaver. ''Nintendo 3DS-spill til begge barna. Er du klar over hva det koster?''

Var god og brun da jeg haltet hjemover i 02-tida, en erfaring rikere og full av den meget etterlengtede julestemningen. Snø hadde ikke vært å forrakte, men man tager hvad man haver.

God jul til alle bloggere!

Jeg hadde ikke rukket å gå ut av Ica Maxi før hankene ble til lefser i hendene mine.

Posen, fylt med dopapir, tre pakker bacon for 60 kr, vakuumpakkede baguetter. For å nevne noe. Rasket sammen med intensjonen om å hamstre og samtidig spare penger.
For faen, halvannen liter Coca-Cola til 15 kr kan vel sies å være et kupp. Om ikke posen holder så gjør i alle fall den påbegynnende diabetesen det.
 Hvorfor er tilbud alltid så tunge, anyway? Må man ha løpt Birkebeinerløpet årlig siden midten av 80-tallet for å i det hele tatt nå parkeringsplassen? Med mursteinene av appelsinjuicekartonger og kingsize ostepop blir det mildt sagt jævla vanskelig å spurte i oppoverbakke for å rekke Murder, She Wrote.

Dagen har vært innholdsrik sånn sett. Fyren som solgte meg burger på Jafs på togstasjonen i stad valgte å meddele at resturanten kommer til å være stengt i morgen. Sånn i tilfelle jeg skulle spise hamburgertallerken på julaften.

Det slår nesten grandis.. men bare nesten.

Det finnes et sted folk velger å gå ekstra bananas når kalenderen viser midten av desember.
Jeg bor rett ved det. No, really. Det tar meg tre minutter gå dit om jeg har litt dårlig tid.

Kjøpesenteret.

Smak litt på det ordet. En senter man kjøper ting i (eller gjemmer seg i under en zombieinvasjon). Det trenger ikke å være gaver. Hell, det trenger ikke engang å være noe du har bruk for selv. Poenget er at det skal brukes penger, og lommeboka brenner liksom litt ekstra i høytider. Da spesielt rundt julaften, en tradisjon som i den vestlige verden går ut på å få. Og få. Og få. Mamma sier hun synes det er mest artig å gi.

Jeg hater å gi. Ok, la meg si det på en annen måte. Jeg hater å shoppe julegaver, for med mindre man har en helt genial idé i hodet fra før av så er det klin umulig å finne noe passende. En grei metode er å ta utgangspunktet i hvordan en selv hadde reagert som mottaker. En bok? Ok, men jeg leste Mannen som elsket Yngve på videregående. Et skjerf? Jeg har 15 par fra før av. Øreringer? Kjøpte de selv for tre uker siden.. Ikke at jeg har hatt hull i ørene siden 8. klasse. En genser? Er vel strengt tatt 20 år og en evig størrelse 36, men hvis du virkelig insisterer på at jeg kommer til å fortsette å vokse så takk. En DVD? Sett den. Jobber på kino. CD? Har allerede ihjelspilt den på Spotify. Badeskum? Jeg har ikke badekar. En blyantholder i form av en naken mann med rumpa i været? Ja, ja, du er virkelig inne på noe der.
 En taktikk som, ikke overraskende, utelukker store deler av..alt, egentlig. Personen du kjenner er alltid litt for lite interessert i klimakampen til at en faktabok slår an, eller litt for interessert i asiatisk interiør til at vedkommende ikke har Buddha-figuren fra Kremmerhuset fra før av.

Fuck it. Kanskje jeg bare skal flytte til Småland og lære meg å spikke.

Ok, ok.

Hei. God kveld. Jeg har vært jævla lat på bloggfronten. Da både her og på filmbloggen. Å være kjæreste, student og medarbeider kan ha noe å gjøre med det. Har skrevet på innsendingsoppgave nr. 2 i godt og vel en måned nå. Filer ord. Veier setninger. Alt det der.

Så her sitter man, altså. I en hybel med et miniatyr-juletre og gardiner i gjennomsiktig rødt. Venter på jul. Eller riktignok venter på å få den faens nedtellingen overstått. Snøen har regnet vekk og jeg sliter med å finne en gave til tante. Jeg vil bare spise and og kommentere sølvguttene med størst fortenner (til brysk hysjing fra nevnt tante). Skal jobbe lille julaften og første juledag, og selve feiringen kommer til å foregå hos min søster og hennes samboer på Nøtterøy. Ellers er det same procedure as last year (beklager, uunngåelig pun). Gaveutdeling. Velting i sofaen med Twist og kaffe. Kanskje litt alkohol, enten i form av romsjokolade eller søsters grufulle tomtebrygg. Med mindre en av gavene er hvitvin.

Da kommer SF kino til å ha en veldig sliten telefonvakt 25. desember.

http://doubledeckerbaloneysandwich.blogg.no/

Legg til, les, kommenter, del, do whatever. Går snart igang med drittslengingen/anmeldelsene (må bare finne ut hvilken film jeg skal se, først).

Så to menn kommer til kassa for å bestille billetter til Immortal i 3D. Jeg legger merke til at den ene karen er bortom kurven med Fox, Rox og Nox. Hånden hans streifer toppen av haugen for så å forsvinne inn i en indre jakkelomme. Litt suspekt, men jeg sier ikke noe.

Etter at de har gått inn på filmen så tar jeg turen innom søppelkassen de stod litt ved på utsiden av kiosken, og jo da, der ligger det et dårlig krøllet Fox-papir.

Ærlig talt, menneske. Du er altså en voksen mann som kan ta seg råd til å betale 120 kroner for en kinobillett, men så sliter du med å investere i en karamell til seks kroner? Det er ikke pengene jeg tenker på. Det er ideen om å stjele åpenlyst og tro at jeg ikke legger merke til det. Jeg var på svinnkurs senest på tirsdag, for faen. Om du synes det er for dyrt å kjøpe Fox på kinoen så kan du gjøre unna handelen på Rimi i forveien. Eller var det kanskje bare et innfall? Kicket i seg selv? En handling basert på et plutselig søtsug som var så overveldende at du ikke kunne la være? Lavt blodsukker? Alien Hand Syndrome? Jeg skulle selvfølgelig spurt om jeg kunne slå inn Fox-en før du puttet den i munnen, hvilket du gjorde før du i det hele tatt hadde forlatt kiosken, men for alt jeg vet så hadde du blitt fra deg av raseri i et forsøk på å komme ut av situasjonen som et offer og ikke en nasker.
For ja, du er offisielt en nasker. Gratulerer så mye.

Og du?

Sikt høyere neste gang. Fox er tyvgods for pingler.

Du verden.
Er du fortsatt her?

Jeg også, tydeligvis. På tide med en oppdatering, kanskje?
Den andre innsendingen i regi av NKS er en hard nøtt. Muligens ikke hardere enn jeg gjør den til, men fy satan for et malende språk det er å finne i den ene studieboka. Greit nok at jeg fordyper meg i skriving og alt det der. Det verste er at kjipe synonymer og milelange setninger trolig ikke er forebeholdt journalistikkurs. Det er vel en fellesnevner for alle studenter. Hello world, ja, nettstudier er faktisk ekte studier.

Og det står Tuva Johanna overalt på jobben. Jeg hadde en spesiell dag på kinoen i dag. ''Skal du stå i kassa?'', spurte jeg en mann ved navn Helge da jeg ankom klokka fire. ''Nei'', sa han, ''jeg er skiftleder. Du er alene i kiosken i dag.'' Shit shit shit. Faen heller. Nei, jeg skal ikke gjøre meg selv til offeret denne gangen. Fire uker bør ha gjort meg klar for eneansvar. Sa hun og brente popcornet, forlot en åpen kasse med masse penger to ganger, måtte spørre skiftleder om hjelp hvert tjuende minutt og fikk nesten -4000 i differanse. Yeah. Glemte å skrive ned div. greier under oppgjøret. Godt Helge er en humoristisk og tålmodig mann. Han lo i alle fall hjertelig da jeg sa at ''det er greit jeg er dårlig i matte, men dette er bare latterlig''.

Og det var før han så differansen.