at jeg ikke skal noe sted på en stund.

Søknaden om skoleplass til høsten ved Thor Heyerdahl vgs. ble sendt istad. Fryktelig interessant, ikke sant? Jeg synes ikke det.

 Det er jo egentlig ikke noe å snakke om, hva som rører seg inni hjernebarken mens alle andre suser forbi. Jeg mener, jeg hadde jo ikke tenkt til å bli lærling. Jeg hadde heller ikke planer om å hoppe av for å jobbe istedet (no offence, selv om det kanskje ikke kom som en fornærmelse, likevel).

 Jeg har fulgt planen som jeg har hatt i gudveithvor lenge, og det eneste som utgjør den lille forskjellen, er at jeg nå realiserer planen framfor å bare...planlegge. Jeg kommer meg omsider til tredje klasse. Slenger meg på livets karusell. Russetid. Eksamen. Sommerferie. Så står verden for tur.

 Det er litt deilig. Jeg er 18 (19 om tre fuckings uker). Jeg er fortsatt ung. Jeg har lov til å være naiv i noen år til. Jeg tror at jeg vet hva jeg vil. At jeg kan ta pennen fatt og plutselig være autorisert til å omtale og bedømme mennesker jeg ikke kjenner. Noe som ikke er så altfor ulikt hva jeg gjør nå, egentlig.

Blir spennende å se om sirkuset i hodet mitt nå i det hele tatt kan sammenlignes med hvor jeg er om ti år.

men dårligere enn noen gang var det trolig i kveld.

Du tenker kanskje at det umulig kan være så ille, og du må gjerne mene det, også (ikke at jeg kan fatte hvorfor). Jeg på min side krydrer tilværelsen med god gammeldags drittslenging. Det er så meget å ta av. Så jeg starter nuh.

Maria Haukaas Storeng. Sangen din i kveld var roligere enn en nattasang, og den hadde fungert som det også, hadde ikke barnet våknet strigråtende av din kvalmende godhjertethet og ditt svære, colgatehvite Hjelp Haiti-smil. Du blir stående og vugge i en malplassert kjole som omfavner hoftene dine i slik stramhet at kjolen er på grensa til å ryke i sømmene. Skal du være stor og stolt så kle deg riktig-riktig og ikke bare moteriktig.

Ikke misforstå, det er ikke kroppsvekten din som er skyld i at jeg ikke kan fordra trynet ditt. Det er bare deg i det hele tatt.

Venke Knutson. Jeg har aldri vært en fan, og jeg blir det heller ikke av at du hopper rundt på scenen som et førskolebarn og synger om puppylove og rosa karameller. Du har vært barneskolelærer. Eller var det kanskje elev? De tre årene vi ikke har hørt fra deg har vært noen herlige år, på tross av alle andre potensielle mennesker jeg gjerne legger litt hat på. Du glemmes derimot ikke for din ufortjente populæritet og gørrkjedelige listepop-som-prøver-å-ha-litt-dypere-mening-stil. På svartelisten min forblir du trolig for alltid.

Maria Arredondo. Jeg visste ikke hvem du var selv da du var noen. Hvor ble det av deg? Og hvorfor i alle dager kom du tilbake med en en låt så enkel at den passet til rulleteksten på en eller annen Disney-film? Du vet, den rulleteksten man aldri gidder å se fordi den er endeløs og bare...er der. Samme som...deg. Du er hengslete og hjemmestylet og hadde ikke navnet ditt vært så sært så hadde jeg glemt det, også. Hva du enn prøvde på i kveld...ikke prøv det igjen.

A1. Vår norske minoritet Christian poserer fortsatt i trange jeans med et skjevt smil om munnen. Du trenger ikke lenger å late som at du ikke vet hvor kjekk folk synes du er. Du er ikke kjekk lenger. Jeg synes egentlig aldri at du har vært særlig kjekk, heller. Boyband er ikke min greie, selv ikke når tre tvilsomme bandmedlemmer bringes sammen igjen over MGP og klarer å rote til alt med en en låt som ikke engang er verdig tittelen ''sommerlåt''. Jeg begynner å komme på hvorfor jeg sjeldent hører på radio.

Bjørn Johan Muri. Jeg synes faktisk ikke at sangen din er så gæren. Det som derimot trekker ned, er at den er så innmari forsiktig. Elektropop skal smelle avgårde, ikke komme fram i forsiktige sus mens du står og skræver i en bukse som er stor nok i beltestedet til at du ikke trenger å gjøre det. Du begynner kanskje å bli gammel nok at du ikke lenger vil bli forbundet med Idol. Men jeg glemmer aldri. Dette er forresten den eneste sangen jeg faktisk har giddet å søke opp på Spotify i ettertid, og i tillegg legge til i spillelista. Vær stolt.

Alexander Stenerud. Nooooooo. Du ryker på hodet og ræva ut for tredje gang. Gir du deg?

Keep of Kalessin. Jeg har ikke forhørt meg med metalheads rundt om i Norges land, men det virker som, og dette er altså bare en observasjon fra ei som aldri hører på metall, at dere får det litt til. Da hvis det er meninga å være skumle og synge om skau og drager og sverd i stenen og mosegrodde middelalderborger. Det er samme visa hele tiden, men det er sikkert å gå for. Jeg er likevel sjeleglad for at dere ikke presenterer oss i Eurovision. Ikke mat teorien om at Norge kun består av langhårede menn som svinger hodet 90 grader rundt under opphetet gitarspilling, ledet av en liten mann som brøler uforståelige fraser inn i en svett mikrofon.



Vinneren Didrik Solli-Tangen var, i motsetning til Christian, kjekk å se på. At det var noe spesielt ved ham synes jeg derimot ikke. Du skal ha lykke til videre, tho.



Snart Eurovision.
Og verre skal det bli.

Forrige utgave av Illustrert Vitenskap fungerer dårlig som musematte.

Når jeg tenker meg om så er egentlig skolepc-en en veldig irriterende greie. Hvis man ser bort ifra at den har alle programmene som man ellers må laste ned fra suspekte nettsider eller betale masse penger for å skaffe seg, så er det en murstein med løs b-tast, og lyd som noen ganger forsvinner helt og krever at man restarter faenskapet hvis man vil høre noe. Korrekturleseren i Word er også på trynet. OG DEN FORPULTE SKRIFTEN HENGER SEG OPP FORDI REAKSJONSEVNEN ER PÅ LINJE MED EN SKYHØY WOODSTOCK-GITARIST.

Fordømte sludder. Sier man da.

Rektoren på skolen har bursdag i dag, og jeg flyktet i branntrappen for å unngå å måtte synge for ham. Fjolset (whups) fyller seksti, og etter engasjementet hans i koret å dømme så trenger han ikke å bli sunget for av en smiskende lærerstab og elevene deres.  Jeg har ikke respekt for mennesker som er hakket fra å bli kysset på tærne når de entrer et rom. Han er ikke fuckings paven heller. Jeg gidder ikke å holde kjeft når han snakker i andre enden av klasserommet vårt. Til slik menneskerangering er jeg så positiv at jeg er hiv positiv.

;*

Jeg ble nok mobbet som barn.

De kalte meg Tuva Tuba.

De ville at jeg skulle gråte, og ga seg ikke før jeg gjorde det.

Tuva Tuba. DET RIMER JO IKKE ENGANG, og det er mindre kreativt enn å jobbe som veiarbeider. Det visste jeg allerede da. Likevel sutret jeg og slo i luften av frustrasjon og oppgitthet. Jeg tror ikke det var selve kallenavnet som gikk innpå meg. Det var bare den samme visa hele tiden. De ville ikke gi seg fordi jeg ikke sluttet å grine. 
 Det utløste en eviglang tid som hakkekylling. De godtet seg. Gliste. Lo. Når de sluttet å plage meg, husker jeg ikke. Jeg vet ikke om det er fordi det er så lenge siden, eller om jeg bare har nektet episodene å entre tankene mine.

 Før nå. Litt traumatiserende var det jo, som en psykolog sikkert ville kalt det. Det er så in å diagnosere seg for tiden, og blir man ikke sendt til en brillebærende notatskriver i grønn lenestol, så gjør man det selv på nett.

Men. Må alt henge sammen? Og trenger man å betale for å forstå seg selv?

Kan man ikke bare være som man er, uten at det har noen spesiell grunn som kan spores tilbake til barneskolealderen? Om jeg likevel må ha en grunn til å være meg, er barndommen grunnen til at jeg føler en så stor trang til å ikke la meg tråkke på, nå? Henger alt på greip uten at jeg trenger å vite om det?

?

Kanskje. Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvorfor jeg gjør så mye ut av så lite. Jeg trodde det ble kalt å være kreativ, det å vende hver minste stein og melke ting for alt de er verdt på steder ingen andre hadde giddet. Er det egentlig bare jeg som er sykelig opptatt av enkelte ting, i en så stor grad at det er en autist verdig?

Du trenger ikke å svare.
Men det betyr ikke at jeg slutter å lure på ting.

Jeg eier en film som heter The Curious Case of Benjamin Button, og kom til å tenke litt på døden.

Det er kanskje litt enklere å forholde seg til døden som kristen enn det er for en ateist.
Vi får ikke svart på hvitt hva den innebærer, at hensikten er edel og at det bringer en til et bedre sted hvis en er snill og følger reglene mens man lever. Det er ikke en mann i hvit kjortel som tar imot en ved en port i himmelriket, og ingen barrumpede englebarn som blåser i basuner.

 Vi ateister mener at under jorden og ned til kjernen er det kanskje varmt, men ingen satanistisk runddans omkring Lucifer. Den andre veien så finnes bare et gigantisk verdensrom hvis man flyr opp til skyene og enda ytterligere. Om Himmelen hadde vært et fysisk sted så kunne jo hvem som helst dratt dit pr. flytur med Ryanair, og hvis det samme gjaldt Helvete så kom du vel ikke til kina om du begynte å grave?

 Det er nettopp det som gjør det så vanskelig, og likevel så lett å konstantere at det ikke finnes noe mer enn det øyet kan se. Hvis man tror at det finnes et himmelrike så er man jo allerede for overbevist som kristen til at man kan tenke på det rasjonelt. Mener jeg.

Jeg beveger meg litt bort fra døden slik jeg ville omtale den i dette innlegget.

The Curious Case of Benjamin Button har en genial måte å framstille døden på. Det fødes en gutt som 'eldes' den andre veien, og mens alle rundt ham blir eldre, så blir Benjamin yngre. Litt som Enigmas Return to innocence, bare i en langfilm hvor det er mer enn et filmatisk triks at livet går baklengs.

Alt i alt så synes jeg at den filmen er flott, og ønsker at alle skal se på den med en god slump tanker om eksistens og død. Jeg diskuterer det gjerne med deg.
Har nok av tid.
Som ateist skal jeg jo uansett ikke noe sted..

Jeg misliker å bli ferdig med bøker.

Har ikke lest så mange som er så sinnsykt innmari bra at jeg aldri vil at de skal slutte,

men det er prinsippet. De er bøker. Ord for ord. Som skal holde hjernen opptatt en liten stund av gangen. En verden dukker opp i hodet på en, hvor hovedkarakterene får utseende og stemmer som etterhvert blir så velkjente at jeg kan høre dem for meg i lang tid etterpå. No schizo. Det er også lett å bli revet med når handlingen er så enkel at man føler at man kunne skrevet samme historie. Bare 100 ganger bedre. Selvfølgelig.

Så, kjære barn, er det et av de mange feltene hvor jeg kan komme til å føle overlegenhet og arroganse på, så er det når jeg tilnærmer meg andres oppdiktede historier med skråblikk.

 Likevel blir det selvmotsigende å konstantere at jeg kunne gjort bedre, da jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde giddet å sette meg ned for å skrive en roman. Skjønnlitteratur er bare noe jeg liker å være vitne til skapelsen av, ikke å være skaperen selv. Jeg kan bli mektig imponert over andres verk, noen ganger så til de grader at jeg blir smått sjalu over talentet som ligger bak historien. Men det stopper der. Heldigvis. For meg.

Å, kom igjen. Du kjenner deg nok igjen. Vi føler at vi er hverandre overlegne til alle døgnets tider. Det eneste som gjør oss forskjellige i den store helheten er at noen aldri har, og heller aldri kommer til å innrømme omfanget av sin egen arroganse. Jeg foretrekker de som er klar over at alle andre også er klar over det, og som derfor legger sjenansen til side og heller viser hva de mener at de så forbaska gode for.

Jeg hadde blitt en dårlig romanforfatter, jeg får to i matte fordi jeg ikke forstår en dritt av det og jeg har spurt om det går an for et amputert bein å vokse ut igjen,

men jeg vedder mye på at jeg kan skrive et bedre kåseri enn deg.

En virustrussel gjør at Norton nekter meg å bruke Spotify noe mer.

Det er flott du er intelligent, Toshiba. Fungerende antivirusprogrammer gjør meg glad til, men litt synd er det likevel. Det er ikke veldig lenge siden jeg til slutt ga etter og godtok en invitasjon fra herr Sparre. Og jeg hadde begynt å synes det var litt genialt, jeg også.

Når alt kommer til alt så lønner ikke forfengelighet seg.

Nåvel. Jeg poster litt flere bilder. Så blir Jørgen glad. Og jeg slipper å skrive mer i dag.











Liker bilde 2 og 3 best på grunn av den sterke kontrasten i rødfargen mot hvitt og blått. Spesielt bilde 2.
I think it's pretty.