På 17. mai er isen godere, flaggene høyere og tøyet penere (med unntak av sliten russ). Men 17. mai er også dagen for masete folkemengder, drittunger med spraybokser og, om mulig det kjipeste av det kjipe, vonde sko.

Har du lagt merke til hvor vonde skoene dine faktisk er på denne dagen? Det er som om all verdens sko går sammen om å gnage seg inn i storetåa og få deg til å ta en ufrivillig sillywalk over slottsparken, eller i tilfeller kun tilegnet Larviksfolket, festplassen i Bøkeskogen.

Du har sikkert tenkt tanken allerede. ''Det er fordi man går så mye'' eller ''Svaret ligger i at alle sko er nye fordi nye sko hører til nasjonaldagen.'' Da jeg var betraktelig yngre (både i alder og skostørrelse), var ikke trykkende sko forebeholdt bunadsko eller høye hæler, men satans joggesko. Du vet, joggesko som skal gjøre JOGGING til en oppsetning av Svanesjøen. Det er noe bullshit at man må tilpasse seg skoene sine over dager og fuckings uker før 17. mai. Om du har vitnemål fra videregående og skoene fortsatt kipper før du i det hele tatt har kommet deg ut av DNA, bør du revurdere kjøpet. I 8 av 10 tilfeller sier akillesene mine ''fuck you'' til den såkalte tilpasningsevnen. Den finnes ikke. Ikke før. Ikke etter.

Og i alle fall ikke under nasjonaldagen.

Herregud, hei.

Har tenkt meg på HiOA til høsten. Design og kommunikasjon i digitale medier, som studiet så fint heter. Deltidsstudier med jobb og kjæreste ved siden av. Høres fint ut, og så får jeg spørsmålene om framtiden litt på avstand. ''Hva skal du? Du må jo gjøre noe. Jobbe? Studere? Backpacking?''

Men vi begynner med morgendagen, for da er det tid for alternativmesse i Eik Idrettshall. Jeg later som at jeg vet hvor det er, og at ikke 80 % av messa består av humørringer og flygende tepper. Mamma kommer med toget klokka ett. Nei, det er ikke spesielt om man ikke vet at hun opptil nå har hatt skrekk for kollektivtransport. Selv måtte jeg ta meg kraftig sammen for å ta bussen alene fram til jeg var 18.

Kjære alle jesusdamer som skal spre glede med legender om tvangskristning og indremisjon på bussholdeplasser:

Det er en ting jeg alltid glemmer å spørre om, for ja, deres nærvær har forekommet såpass ofte at jeg nesten vil kalle det en tradisjon, uten at det har direkte tilknytning til spesielle årstider eller høytider. Det er en tradisjon i seg selv å finne en jente som sitter alene og driver med noe som helt klart er satandyrking gjennom hedensk rockemusikk. Dere igler dere innpå med A5-hefter og tanker om forbedret livskvalitet gjennom å la Han der oppe ta alle avgjørelsene for dere. Dere vil så gjerne ha meg med på moroa, uansett om jeg lukter aldri så mye røkelse og går i harmesbukser (hvilket kan gi antydning til buddhistisk humanisme om dere tok dere tid til å spørre).

Spørsmålet mitt er: Ser jeg virkelig så påvirkelig ut? Det er strengt tatt meget sjeldent at jeg har måttet si at nei, jeg vil helst ikke få hjernen vasket med Zalo og altervin, men behøver jeg å skrive ''Fuck off'' i panna for å komme igjennom? Du som rakte meg et hefte i Sandefjord i går må da ha sett på kroppsspråket mitt at jeg ville være i fred? Jeg satt med ørepropper og så ned i bakken. Ikke én gang fikk vi blikkontakt, og det var gått og vel ti minutter uten videre interaksjon. Likevel tok du deg tid å sette deg ved siden av meg, forberede jesusen i deg og la misjonsarbeidet gjøre resten.

Er dere alltid på jobb? Hvor går dere når dere forlater busstoppet, brusende med fjøra etter en stille, men kald avvisning? Kanskje jeg skal skape en enorm livssynskollisjon ved å ha med egne hefter. Da helst neste gang en gammel mann gjør seg interessant med et speil under armen og historier på tunga, for så å vise seg å være Jehova og fullstendig blind for setninger med ''nei'' i seg.

''You are basically killing each other to see who's got the better imaginary friend.'' - Richard Jeni

De samles rundt disken med reduserte matvarer som hattifnatter rundt et barometer.

Skapningene av uføretrygd. Fotside skjørt. Gigantiske bakdeler. Bulkete hestehaler. Foroverlent på handlevognen, travelt opptatt med racet om det billigste av det billige. Skoleelever og førstegangsfødende kan bare sky unna.

Førstepremien kan tross alt være potetsalat til fem kroner.

Så sitter man altså her, på personalrommet på Brygga Kino. Med utsikt over jesus-butikken over veien og glattisen på parkeringsplassen. Det jomer i astmahoste og barnlig latter. Mennesker kommer hinkende på joggesko og stiletthæler. En lilla marshmallow av en boblejakke tar flere turer. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Alle veiver med armene i noen grad, men ingen faller.

Det gjorde Ramona. Hun slo på seg hodeskader på vei til jobb for et par uker siden. Mulig periodevis hukommelsestap den første tiden, men ingenting kjempealvorlig utover hjernerystelse. Hadde ikke jeg vært en fin lege? ''Ja, fru Jensen, du har lungekreft, men du beholder i det minste begge armene (i motsetning til herr Frantzen).''

Nei da. Jeg er bare en simpel telefonvakt som venter på at moppene skal bli ferdigvasket. Vaskerommet, som forresten bevoktes av en utstillingsdukke, ligger en dagsmarsj fra nevnte personalrom. Ned trappen til foajeen, forbi hovedinngangen, inn en bortgjemt dør med smekklås og opp en annen trapp. Puh. Jeg har klart å låse meg inne i trappeoppgangen kun én gang i løpet av de fire månedene jeg har jobbet her. Jevnlige krangler over innstillinger med vaskemaskinen er en annen sak.

Det kjedeligste må likevel være vaskingen på begynnelsen av dagen for tidlig telefonvakt. Nå på vinteren er kinoen innsmørt i delikat strø-saltet sørpe. Jeg mistenker at mangelen på rød løper på fredager skyldes snørrete småtråkk med grusbelagte sjeroks. Blir bare klin (og ikke på den gode måten). I går fikk jeg også den fine oppgaven å koste opp innholdet til en stor popcorn etter det som viste seg å bli dagens største innslipp. Ikke at det er så kjipt i seg selv, men kunder elsker å smøre popcorn utover hele kiosken. Det er noen foreldre som sier ''Nei men Christer, da'' mens de tripper rundt i samme popcornhaug som om det skulle vært italiensk druetråkkerkonkurranse. Og jeg kaldsvetter over at jeg ikke rekker å fjerne griset før en eventuell mystery shopper allerede har satt en rød strek i sin mentale notatblokk.

I kategorien ''Den ansatte så på kunden med dødsforrakt og spyttet i baconsnacksen ved forespørsel om senior-rabatt''.

''Et av mine tidligste minner med tv-spill er bildet av min seks år eldre søster med en NES Zapper hjemme i Larvik. Å tenke på at Nintendo Entertainment System allerede da hadde eksistert i over ti år, får selv en 20-åring til å føle seg litt smågammel.

Som et barn av 1991 er jeg like gammel som det første Battletoads-spillet, Nirvanas album Nevermind og Jonathan Demmes' filmklassiker The Silence of the Lambs. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skyr unna teaterforestillinger og danseoppsetninger, men når sant skal sies så ville jeg dog heller gått for en konsert eller filmkveld med vennegjengen.

Norsk elitekultur betegner kulturopplevelser av hva enkelte kaller ''gamleskolen''. Den tar først og fremst utgangspunkt i antikkens dramatradisjoner med skuespill som hovedfokus, men har også retningslinjer innenfor operaen og klassisk musikk. Der populærkulturen er en inngangsbillett til resirkulert og hva noen vil kalle ''enkel'' underholdning, er elitekulturen strammere i tøylene med en ofte betraktelig eldre tilhengerskare. I det små blandes likevel kortene, og man kan finne en 16-åring med sansen for Beethoven og Shakespeare, eller en 40-åring med World of Warcraft-konto.''

Hvileløs surfing på trådløst nett på bibliotekets regning? Ja takk. Essayskriving med helt andre ting på hjernen? Ikke fullt så artig.

Én ting er frustrasjonen over at kjæresten min ligger hjemme, totalt avkreftet på grunn av en forkjølelse. Noe annet er at det er min skyld, som på tross av mine basilusker likevel ikke kunne holde meg unna fyren i forrige uke. ''Jeg blir nesten aldri syk'' meddelte gutten for et par måneder siden, ''maks to ganger i året''. Dette er da altså den ene gangen, og det er to dager til Kiel-turen med jobben. Ja, vi har forresten julebord. I midten av februar. To overnattinger på Color Fantasy (?) med en svingtur innom Tyskland.

Hæla i tapetet etc. Kommer til å ta av. Spesielt om Kamilla fra jobb faktisk skjenker oss (en plan hun har hatt siden turen ble bestemt rundt desember).

Bortsett fra at jeg ikke har råd til å bli helt på snurren med mindre hun betaler, da. Det er jævla trangt i kontosammenheng om dagen. Vel, strengt tatt ikke, men jeg må late som. Økonomisk selvmanipulasjon. Som om det fører til besparelser utover cheeseburgere for en tier på McDonalds.

Jeg er også skikkelig lei av springvann.

Ta den, Afrika!

The White Stripes - Prickly Thorn, But Sweetly Worn

The White Stripes - Conquest

Soundgarden - Rusty Cage

Foals - Miami

Pendulum - 9000 Miles

In Flames - Where The Dead Ships Dwell

Valkyrien Allstars - Du og jeg

Fyren skuet opp fra bil-bladet med et fryktløst blikk. Sofaparkert av sin shoppende kone på VIC. Ingen utfordring for stor. Ingen handledag for lang. Intet magasin utlest. Ingen sokker, jakker eller bukser utgått de neste fem årene.

Mannen i grønn jakke stod det derimot dårligere til med. Han hadde hverken sofa, blad eller noen minutter for seg selv i utkanten av butikken. Kona holdt opp frakken som en tyrefekter mens karen heller ville lukta på blommorna. Dvs hjem til godstolen med en iskald Munkholm (han må tross alt passe på kaloriene).

Mellom disse to mennene var det likevel en felles forståelse som kun skadeskutte ektemenn blant BH-er og ponchoer kan føle. Fram til nå har han vært klippen med bil i garasjen, båt i havna og hytte på fjellet. I dag er han alpefiolen fra Mester Grønn, biffknivene fra Clas Ohlson og permanenten fra Tango Frisør.

1. ''The person you like and why you like them''

''Err hurr, det er du som er Oliver, ikke sant?''

Hjernen koblet litt ut, da jeg snudde meg og plutselig kikket fyren i øynene. En kollega jeg aldri hadde delt et skift med, selv om vi begge hadde jobbet på kinoen i snart to måneder. En veldig, veldig søt kollega. Ikke skulle-ønske-han-la-merke-til-meg-søt, men den mer kaotiske han-skal-jeg-faen-meg-dra-med-meg-på-café-søt.

Jeg er så heldig, for i stedet for å bruke dette innlegget til å pusle over hvordan ting kunne vært dersom jeg tok steget, så kan jeg heller fortelle om hvordan jeg faktisk fikk Oliver på kroken. Og hvor fantastisk det er, syv uker etter at vi fant ut at følelsesstormen var gjensidig etter en småtåkete filmkveld.
 For jeg følte meg som en 14-åring etter første kopp kaffe. Det var blikket hans. Smilet hans. Latteren hans. De vittige kommentarene. De tørre vitsene. Selvironien. Hvordan øyebrynene hans løftet seg når han tenkte over hva han skulle si. Hele den sulamitten som gjør deg til en møteplage når vennegjengen tar en pils på fredagskvelden. Du klarer nemlig ikke å slutte å snakke om sommerfuglene i magen eller den snikende kaldsvetten hver gang du tror at du ser fyren på gata. Øynene dine er tomme som juicekartonger klare for resirkulering fra sekundet du våkner om morgenen og til sekundet du klarer å sovne. Shit. Det var ikke hjerteflimmer som holdt meg våken den kvelden, men en brå forelskelse. Jeg hadde alt rukket å bli kjempefan av en gutt jeg knapt kjente, og jeg hadde ikke engang peiling på om han ofret meg en tanke.

Det var ikke for å sky unna gamle verdier at jeg tok det første steget via Facebook, being a girl and all. Det finnes heldigvis en personlig melding-funksjon for oss som ikke er fullt så vågale, likevel. Når du har trykket ''send'' kommer tvilen som ikke var der for fem minutter siden. ''Tenk om han dater noen andre?'' - ''Kanskje han egentlig hater meg?'' - ''Kan jeg angre nå?'' - ''Det har gått en halvtime nå. SVAR DA!''

I senere tid har han fortalt meg at meldingen min fikk han til å stoppe midt i en setning med kameratene på Skype. ''Kaffe.. eller noe? Hva mener hun med kaffe eller noe? Og at hun ikke biter så veldig hardt?'' Ja, jeg komponerte en litt småfreidig melding fordi jeg er litt sånn, og håpet og trodde at han også var litt sånn. Litt sånn smågal som tross alt får folk til å stoppe midt i en setning av mild panikkangst. Turbulent setningsoppbygging med altfor stor tolkningsfrihet. Klart fyren ble satt ut av spill. Men uansett. Han gikk med på å møte meg på Café-m et par dager senere for kaffe og usukret Earl Grey. Vi gikk deretter for å se hvilke filmer Brygga viste, men var for tidlig ute for Real Steel. Dermed ble det gjort en ny avtale på den uformelle og høyst naturlige måten. Kino i slutten av uka.

At han frivillig lot seg hakke opp og puttes i fryseren..uhm, jeg mener, at han ikke sprang avgårde skrikende da jeg kysset han på den tredje daten gjorde det umulige litt mindre, vel, umulig. Det lettet på stemningen at han kysset meg tilbake, også.

And there you have it.

Nyttårsaften hos Helle, pre-drunk

(foreløpig det eneste bildet av oss to sammen)

Nå bør jeg egentlig skrive litt på skoleoppgaven. Sjalabais!

naked as you knew I'd be.